I løpet av 2010 skal innføringen av EUs Datalagringsdirektivet opp i stortinget. Direktivet innebærer en plikt til å lagre trafikkdata fra telekommunikasjon for samtlige nordmenn, som omfatter blant annet telefon, internett og e-post. Initiativet til direktivet kom etter terrorbombingene i England, og meningen bak er at det skal være til hjelp for politiet for å bekjempe kriminalitet. Jeg er en tilhenger av nye metoder som kan være med å bekjempe kriminalitet, men vi må også huske på å ta vare på personvernet.
Utgangspunktet for en liberal rettsstat er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert forsøk på å overvåke borgernes bevegelser er med på å innskrenke denne friheten. Og derfor må det være et samfunnsmessig behov for å bekjempe kriminalitet dersom staten skal ha rett til å gripe inn i den private sfæren til borgerne. Tilhengerne av Datalagringsdirektivet må da se det som et samfunnsmessig behov å overvåke all datatrafikk i Norge for å bekjempe kriminalitet.
Hovedargumentet bak direktivet er jo som sagt å bekjempe kriminalitet, og jeg er derfor litt overrasket over at det ikke eksisterer en rekke eksempler der direktivet har vært med på å oppklare kriminalsaker. Jeg må være ærlig å si at jeg ikke har hørt et eneste eksempel, og derfor er det for meg skremmende at det er et argument i det hele tatt. Jeg skal ikke påstå at det ikke eksisterer eksempler, men jeg stiller meg tvilende til at de kan forsvare direktivet.
Jeg mener man litt banalt kan sammenlikne en samtale mellom 2 personer over telefon og 2 personer som snakker med hverandre ansikt til ansikt. Begge samtalene kan teoretisk sett handle om noe kriminelt og ved å overvåke de kan det være med på å bekjempe kriminalitet. Men jeg klarer ikke å forstå hvordan det kan forsvares at det er et samfunnsmessig behov å vite at samtalen over telefon har foregått, mens det ville vært et sterkt overgrep fra myndighetene å dokumentere at alle samtaler som foregår ansikt til ansikt har foregått. At teknologien tillater oss det og at den har gjort det enkelt å overvåke datatrafikk kan ikke være et argument for at det skal gjøres. Det hadde heller ikke vært vanskelig å overvåke samtlige av Norges innbyggere ved å sette inn en liten datachip, men alle er nok enig om at det ville vært å gå for langt. Dog hadde det nok vært meget effektivt for å bekjempe kriminalitet.
Jeg tror alle er opptatt av personvern, og alle er nok enig at det går en grense et sted for hvor mye myndighetene kan overvåke. Det store spørsmålet blir da hvor grensen går, og hvor langt vi egentlig er villig til å gå? Det vil alltid være vanskelig å svare på dette spørsmålet eksakt, men det er kanskje mer en ryggmargsrefleks hos oss som sier at dette er å gå for langt. Problemet da er at jo mer overvåkning vi tillater i samfunnet, jo svakere blir ryggmargsrefleksen, og jo lenger er vi villig til å strekke oss.
Til dels kan jeg være enig med de som sier at DLD ikke er et veldig stort skritt å gå, men å bruke det som et argumentet er vanvittig dårlig! For dersom direktivet blir innført vil jo argumentet være like godt når neste forslag om litt mer overvåkning kommer. Og det er nettop derfor det er så utrolig viktig at vi sier nei til direktivet, slik at vi ikke om noen år står i en situasjon der mange små skritt har blitt til et stort.
Jeg håper det er mange i Høyre som strammer ryggmargsrefleksen sin frem mot landsmøte, og at vi får vedtatt et klart nei til Datalagringsdirektivet. Jeg gleder meg til debatten.
